BARNES RETT TIL MEDVIRKNING

Er det slik at barn opplever reell medvirkning i sin hverdag? På hvilke områder får barn påvirke og på hvilke områder slipper de ikke til? Og ikke minst: På hvilke områder burde barn slippe til?
kapittel 1.5 i den nye rammeplanen som gjelder fra 1. august 2006 står det følgende om barns rett til medvirkning:
”1.5 Barns medvirkning

Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet.
Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
(Barnehageloven § 3 Barns rett til medvirkning)
FNs barnekonvensjon vektlegger at barn har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og barns meninger skal tillegges vekt. Barn har rett til å uttrykke seg og få innflytelse på alle sider ved sitt liv i barnehagen. Hvor omfattende medvirkningen vil være, og hvordan retten til medvirkning praktiseres, vil være avhengig av barns alder og funksjonsnivå. Barn må både få oppleve tilknytning og fellesskap, og kjenne at de kan utøve sin selvbestemmelse og uttrykke egne intensjoner. Barn må støttes til å leve seg inn i andres situasjon og til å ta hensyn til andre.
Både kroppslig og språklig gir barn uttrykk for hvordan de har det. De yngste barna formidler sine synspunkter ved kroppsholdninger, mimikk og andre følelsesmessige uttrykk. Barns følelsesmessige uttrykk skal bli tatt på alvor. Barn må støttes til å undre seg og stille spørsmål. De må oppmuntres aktivt til å gi uttrykk for sine tanker og meninger, og møte anerkjennelse for sine uttrykk. Der hvor barns selvfølelse krenkes, ligger kimen til hensynsløshet, mobbing og manglende empati.
Barnehagen må ta utgangspunkt i barns egne uttrykksmåter. Personalet må lytte og prøve å tolke deres kroppsspråk, og være observante i forhold til deres handlinger, estetiske uttrykk og etter hvert også deres verbale språk. Barnehagen må gi rom for ulike barns ulike perspektiv og vise respekt for deres intensjoner og opplevelsesverden. Barns rett til ytringsfrihet skal ivaretas, og deres medvirkning må integreres i arbeidet med barnehagens innholdsområder. Å ta barns medvirkning på alvor forutsetter god kommunikasjon mellom barna og personalet og mellom personalet og foreldrene.
Barns rett til medvirkning krever tid og rom for å lytte og samtale. Den pedagogiske virksomheten må organiseres og planlegges slik at det gis tid og rom for barns medvirkning. Slik kan barn bli motiverte til å påvirke sin egen hverdag i barnehagen. Barn må erfare tydelige og ansvarsfulle voksne som tar hensyn til hele gruppe.”
Hva skal barn medvirke på?
Dette er vel neppe en ny tanke for barnehageansatte rundt om i landet, men hvordan står det egentlig til med hverdagspraksisen? Er det slik at barn opplever reell medvirkning i sin hverdag? På hvilke områder får barn påvirke og på hvilke områder slipper de ikke til? Og ikke minst: På hvilke områder burde barn slippe til? Det ligger jo en del anerkjennende relasjoner i sitatet over. Samtidig bør man kanskje spørre seg hvordan man kan ”..stimulere til å tenke selv og oppmuntre aktivt til å gi uttrykk for sine tanker og meninger”. Dersom barn skal oppleve at de å gi uttrykk for tanker og meninger er meningsfullt må de:
1. Oppleve anerkjennelse for egne tanker og meninger
2. Oppleve at egne tanker og meninger blir hørt
3. Oppleve at egne tanker og meninger noen ganger får konsekvenser
Dersom barn inviteres med som interessante partnere og meningsbærere når viktige beslutninger skal tas, har man tatt noen solid skritt på vei mot medvirkende barn. Her er noen eksempler:
Budsjettmøter
Sett av en sum i leke- og utstyrsbudsjettet til et budsjettmøte med barna. Ta gjerne mer en 50% av det totale leketøys budsjettet. Dette skal nemlig være ”på ordentlig”! Intervju gjerne noen av barna på forhånd for å få tak i hva slags leker de savner, liker og ønsker seg. Sett dere ned sammen og gå gjennom de ulike katalogene og lag en liste. La barna komme med innspill og trekk fra på summen etter hvert som dere bestiller.
Planlegg hva de voksne skal gjøre
Det er min opplevelse at de aller fleste planlegger hva barna skal gjøre gjennom uken. Barna blir fordelt på grupper og aktiviteter til ulike tidspunkt. Hva med å vri på det? Planlegg hva de voksne skal gjøre og inviter barna med. Hvordan ville barna reagert på følgende innspill en mandag morgen:
”Ja, unger, denne uken skal vi voksne gjøre mye spennende, og en del viktige ting. Nå er jeg spent på hva dere har lyst til å være med på. I dag skal Hanne handle mat. Er det noen som vil være med på det? (tre barn melder seg). Ja vel, og så skal Atle male litt i utetiden. Er det noen som har lyst til å være med ham (9 barn melder seg). Oj, da må nok jeg være med dere også, med så mange barn. Vel, så skal jeg vaske litt i garderoben på tirsdag. Hvem har lyst til å være med på det? (4 barn melder seg).”
Dette møtet fortsetter jo, men poenget er der. Hvorfor gjør vi ikke dette? La oss gjøre en avtale: Hvis dere ikke kommer på en meget fornuftig grunn til å la vær, så prøv det en uke hvert fall. OK?
Kan man forresten få gå ut når man selv ønsker det? Noen ganger? Aldri? Er det alltid en fast utetid som de voksne har bestemt? Hva om man ikke vil ut når det er utetid? Vet vi voksne alltid best?
La barna bestemme reglene
Dette mener jeg er en glimrende ide. La barna i høy grad få bestemme hva reglene skal være på avdelingen. De har en utrolig sans for orden og sosiale hensyn når de slipper til. Diskuter og snakk sammen. Ta tak i forslag som barna kommer med og presenter dem for gruppen:
”Dere, i går sa Patrick noe jeg synes alle bør få høre. (Så kan jo gjerne Patrick få lov til å si det om igjen, hvis han vil) Vi har jo snakket om at det er en del rot på avdelingen, men så sier jo dere at når vi må rydde hele tiden så ødelegger det for leken. Patrick foreslo at vi kan ha hver vår ryddeuke. De voksne har en uke, så har barna neste uke. Har dere lyst til å prøve det?”
For et utrolig innspill! Annenhver uke! Kommer det til å fungere? Muligens ikke, men tenk om det gjør det da! Samtidig er Patrick og de andre barna til de grader medvirkende her, så det er egentlig ikke så viktig om det fungerer eller ikke.
Om å trampe på følelsene
Det er noen områder som det er åpenbart at barn skal ha både medvirkning på og full autoritet over. Det er for eksempel hva slags mat de liker og hva de skal spise. Det at vi voksne oppmuntrer til kulinariske utskeielser er vel og bra, men det skal være klinkende klart at det er barnet som bestemmer hva slags mat som havner i munnen. Videre kan ikke vi voksne blande oss inn i hvordan barnet føler seg. Visst kan vi forsøke å avlede, oppmuntre, noen ganger til og med overse, men det skal være helt tydelig at det er barnet som bestemmer hva som er skummelt og hva som er trygt. Jeg vil også si at det å bestemme om man må på do eller ikke er noe vi voksne ikke kan bestemme over. Vi skal selvfølgelig veilede, påminne, foreslå et dobesøk, men å si: ”Du skal sette deg for nå må du tisse”, er å trampe på barns følelser. Ikke blir de særlig selvstendige av det heller. Her må jeg som mann også få lov til å legge til at gutter selv skal bestemme om de vil stå eller sitte på do. Det å bestemme at gutter skal sitte å tisse på grunn av eventuelt søl på gulvet, er å trampe på ”guttefølelser”!
Det finnes mange flere slike områder og eksempler der barn har autoritet (eller skal ha) og vi egentlig har liten grad av medvirkning. Mitt forslag er at man diskuterer dette i barnehagen. Gå gjennom eksempler, gjerne fra rutinesituasjoner, diskuter og forny praksis med utgangspunkt i barns rett til medvirkning.
Trond Kristoffersen . 14.03.06